Del 2 "Hva er det viktig å vite før jeg anskaffer hund, Espen?"

06.10.2018

Espen Mellquist er en mann som har lang og god erfaring med mange forskjellige hunderaser. Ofte skriver han gode, informative innlegg på diverse hundegrupper på Facebook. Dette så vi som nyttig å fortelle videre, og har fått tillatelse av Espen til å publisere ut noen av innleggene hans! 

"Det er nok ikke bare det med TID det er viktig å være klar over når man vurderer å skaffe seg en firbeint livsledsager for de neste 10-15 årene. Det er MYE mer å tenke igjennom så dette samboerskapet ikke blir en negativ opplevelse som i verste fall kan velte hele prosjektet.

Som for eksempel hva det koster å ha en hund. Det er overraskende dyrt, egentlig, selv om veldig mye av det vi kjøper til hundene våre av diverse utstyr og "must have bling" etter min nøkterne oppfatning er tull og unødvendig sløseri.

MEN vi lever i et fritt land, og folk får selvsagt selv få avgjøre hva de vil bruke pengene sine til.

Det vi imidlertid ikke kan komme utenom, er vaksinasjoner som skal følges opp med jevne mellomrom.

Den tiden er forlest over da hunder ble vaksinert mot valpesyke i tre måneders alder, og det var det. Nå skal de vaksineres mot alt fra valpesyke og kennelhoste til hepatitt, rabies og mer diffuse og ofte lokale sykdommer de fleste ikke har hørt om en gang (vi har en del av dette i England, nemlig), og mye av dette må man revaksinere mot på årlig basis.

Og så er det "Flick´n tea" (Eller "Tick and flea", om dere vil) behandling, enten med dråper eller tabletter, dyrt begge deler. I tillegg er det markkur, som det ser ut til at myndighetene har blitt helt paranoide om. Så dette gjør man selvsagt også.

Om man vil være en samvittighetsfull og god hundeeier. Og det vil man jo!

(Nå har nå jeg personlig vært så SLEM og STYGG at jeg har ment at "Big Business Medical Companies" har en slesk finger med i spillet, og at det foregår en dramatisk overvaksinasjon, som ikke nødvendigvis er bra for hunder, men som selvsagt koster masse penger.

Men hva gjør man ikke for å sikre dyra sine? (Jeg gjør det også, men banner litt for meg sjæl!)

Så må hunden forsikres. Og jeg sier MÅ, til tross for at om jeg hadde lagt til side alle de pengene jeg har betalt i forsikringspremier på, bank i bordet, VELDIG friske hunder, og satt det inn på en egen konto opp gjennom årene, så hadde jeg hatt atskillige tusen kroner til å møte utgiftene til de få gangene veterinærhjelp har vært nødvendig.

Men utgifter til veterinærbehandling i våre dager kan nå astronomiske og svimlende høyder! Fordi kjæledyr kan behandles for nøyaktig det samme som mennesker kan, og i motsetning til oss kommer de til behandling på timen og slipper uker og måneder med venting.

Da jeg mistenkte at Molly hadde fått kreft i en forlabb, informerte veterinær Tim i England at DETTE kunne han fikse! En amputasjon av forbeinet og påsetting av protese ville bli så fint, atte!!

Til den nette sum av 50 000-70 000 Nkr!

NEI, NEI OG ATTER NEI!!!

Og det har ingen ting med summen å gjøre (nå juger jeg, for jeg er pensjonist og har faktisk ikke så mye penger å bruke på en kreftoperasjon på en 10 år gammel hund), men mest fordi dette er direkte uetisk for meg! Hvem ville jeg i så fall få utført et sånt inngrep for, oss menneskene hennes, eller for Molly selv?

Nok om det! Det er utrolig hva kjæledyr kan behandles for, og minst like utrolig hva folk er villig til å betale for behandlinger der utfallet i beste fall er usikkert. Som kreftbehandling. Som ikke kan garantere et positivt resultet. Og der behandlingen i seg selv er smertefull og langvarig.

Jeg sa opp forsikringen for en tre år gammel blandingshund jeg hadde, for ham feilte det aldri noen ting, og etter den alderen er det sjelden at det dukker opp kostbare problemer. Trodde jeg. 10 dager etter jeg hadde kansellert forsikringen, brakk han en hjørnetann. 6000 kroner kostet det å trekke restene av den tanna. Og sånt er litt surt, egentlig!

Så, sørg for at hunden er fullforsikret FØR den kommer i hus!

I den forbindelse må man være klar over ÉN ting: Mange forsikringsselskap vil ikke forsikre valper der en av foreldrene har HD grad C eller dårligere! Dette er det viktig å vite om! (Hva de gjør med valper der foreldrenes HD-status er ukjent, det vites ikke)

Hundemat kan være dyrt. VELDIG dyrt, spesielt "Spesialfôr" tilpasset all verdens aldersgrupper og lidelser av ymse slag. I tillegg er det moderne for tiden å fôre kornfritt, kjøttfritt, fiskefritt og sjøl veit hva alle disse fôrtypene er "fri for".

Det er en jungel å orientere seg i, og vi bør nok forsøke å holde tunga rett i munnen og ikke la oss forlede til å tro at om vi bare kjøper det aller, aller dyreste på markedet, så kommer det ikke til å feile hunden noen verdens ting de nærmeste 10 -15 åra, inntil den dør av "noe som ikke er farlig".

Her i huset får hundene 50/50, sånn omtrent, av vom og et tørrfôr uten sjømat eller ris, av praktiske hensyn fordi Mandy ikke tåler de to ingrediensene. Nanok og Molly kan spise "spiker og småstein" uten at de reagerer, også Mandys spesialfôr, og da er det sånn det blir.

Hvor stort utlegg vi har til fôr per dag på disse tre? Det har jeg aldri regnet på, for mat må de ha, og det får koste hva det vil. En sånn sirka 30kr for alle tre tror jeg ikke er så helt feil her hos oss. (Tørrfôret fyller vi opp bilen med fra England, der denslags er langt billigere, så det er grunnen til at vi klarer å holde kostøret såvidt lavt).

I tillegg kommer alt utstyret man "må" ha til hunden! Vi var i USA i november i fjor. Da, som alltid ellers når jeg besøker det fascinerende, men akk, så pussige landet, dras jeg inn i hundebutikker som trukket av en magnet!

Trøste og bære! Der får man matchende klær til hund og eier (dameklær, om noen skulle lure på det), diamantbelagte sko og halsbånd (EKTE diamanter, mind you), trillevogner i alle størrelser der bikkja kan sitte godt beskyttet mot vemmelig vind og vått regn, og, selvsagt, et mylder av leker i alle farger og fasonger.

Nå ser jeg at det snart er like mye rart i hundebutikker her til lands!

Og mange MÅ HA både dette og hint. Til svimlende summer.

Men det må man selvsagt ikke! Opp gjennom tusenvis av år har hundeeiere klart seg godt med en taustump med en løkke i enden for å kontrollere hunden sin, og den gjør akkurat samme nytten som et diamantbeslått halsbånd til atskillige tusen.

Og bikkja selv? Den gir fullstendig blaffen i både diamanter og pastellfarger, så denne utgiften, den kan vi ikke skylde på andre enn oss selv for at vi får.

Som alt det andre utstyret vi velger å kjøpe til våre firbeinte venner. Halsbånd i alle utgaver og sjatteringer, seler, dekken, støvler og potesokker, bur til både bil (som er påbudt) og til hjem (som noen finner nødvendig), matkopper, og sikkert mye, mye annet som jeg ikke kommer på i farten.

Nå er det selvsagt bare det, at all verdens utstyr, uansett hvor fancy og dyrt det er, ikke er noen garanti for at man får en lykkelig og veltilpasset hund. Det er det nok helt andre faktorer som sørger for, må vi tro!

Og til sist, men ikke minst, må veldig mange ta utgifter til kennelopphold eller hundepass når man selv vil reise til steder der det er vanskelig eller umulig å ta med hunden.

Nordmenn har blitt et reiseglad folkeferd, og det gjelder selvsagt også hundeeiere.

"Hva GJØØØR du med hundene dine når du reiser så mye, Espen?" spurte to storøyde småskolebarn for noen år siden. "Jeg putter dem i fryser´n og tiner dem i mikro´n når jeg kommer hjem", svarte jeg, grav alvorlig.

Totalt sjokk og vantro skulle nesten vært fotografert. "GJØØØØR DU???" spurte de åndeløst i kor.

Neida, jeg gjø´kke det, så enkelt er det nok ikke.

Kennelopphold er dyrt, i hvert fall om man vil plassere hunden på et velrennomert sted, og dette kan bli en heftig ekstrautgift som må legges til i feriebudsjettet. To-tre ukers ferie på kennel blir fort noen tusenlapper om man ikke er så heldig å ha venner eller familie som er villige til å stille opp for en.

I tillegg til det jeg har husket på å få med i denne deprimerende utgiftsopplysningen, kommer det småting man ikke en gang legger merke til;

Bæsjeposer, en pakke godbiter her og en annen (som hunden liker bedre) der, årlig sjekk hos dyrlegen, fjerning av tannstein, kloklipp om man ikke synes det er noe artig å gjøre seg "upopulær hos hunden", som min bror sa når han kom til meg med Lexia, kammer og børster, spesialsjampo, osv, osv, osv.

MEN, vi slipper å kjøpe nytt slalåmutstyr til dem etter hvert som de vokser til, nye moteklær med ferdigslitte høl både her og der, nye joggesko, langrennski, skøyter og alt det andre og IKKE spesielt billige som barna våre MÅ ha!

OG, i motsetning til unga våre, så skjeller ikke hunder oss ut fordi "sømmen æ´kke på riktig sted på olabuksa", eller at vi er verdens verste oppdragere, eller er grinete på oss når vi vekker dem om morra´n, og de er alltid, alltid glade for å se oss!

Så, ja, her i huset bryr vi oss ikke så mye om at hundene våre koster oss en del tusen i året!

For vi synes de er verd hver eneste krone, og de gir så masse tilbake. (I tillegg til alle de forbaska hundehåra de så rundhåndet deler med oss, selvsagt!)"

- Espen Mellquist