Del 3 "Hva er det viktig å vite før jeg anskaffer hund, Espen?" 

06.10.2018

Espen Mellquist er en mann som har lang og god erfaring med mange forskjellige hunderaser. Ofte skriver han gode, informative innlegg på diverse hundegrupper på Facebook. Dette så vi som nyttig å fortelle videre, og har fått tillatelse av Espen til å publisere ut noen av innleggene hans! 

"Det er ikke bare tidsbruk og kostnader man må ha tatt opp til vurdering før man går til anskaffelse av hund, men også hvordan man ønsker å oppdra det nye familiemedlemmet.

For oppdragelse i en eller annen form, det må en hund ha, og nøyaktig som et nytt barn i familien må hunden lære hvilken kultur og hvilke normer og regler som gjelder i det husholdet de er blitt en del av.

Her er jeg i ferd med å begi meg ut på dypt vann, for erfaringsmessig vet jeg at jeg nok har et atskillig mer firkanta og rigid syn på "folkeskikk" hos både barn og hunder, enn det mange andre har, men jeg skal forsøke å nyansere det jeg har av tips og råd.

"Oppdragelse" handler i videste forstand om å bryte ned et innfløkt og komplisert system av normer og regler til små enheter som den som skal motta oppdragelsen, har en rimelig sjanse for å begripe. Dette gjelder såvel for mennesker som for hunder, og dette fordrer både tid, omtanke og tålmodighet.

Det er lurt å sette seg inn i de ulike filosofier om hvordan man kan oppdra hunden sin FØR hunden kommer i hus, OG være klar over at uansett hva man bestemmer seg for, så vil man måtte moderere og tilpasse denne oppdragelsen underveis. Veien må i aller høyeste grad "bli til mens man går den" når det gjelder oppdragelse nemlig, og å være for prinsippfast og rigid, det fører sjelden noe godt med seg!

Noen hunder er forbausende enkle å "få til". Jeg har kjent hunder fra de tradisjonelt "skarpe" rasene som Schäfere, Rottweilere og Riesenschnauzere, som har vært rene engler som aldri har trengt annet enn lavmælt veiledning, ros og belønning.

På den annen side har jeg også kjent Springer Spaniels, Cockere, Labradorer og Settere som virkelig har vært en utfordring for eieren og omgivelsene. Det er nemlig aldri så enkelt som å si: "Kjøp en Labrador, for de er SÅÅÅÅ snille og SÅÅÅ glade i barn og SÅÅÅÅ" alt mulig annet søtt og vakkert og nydelig.

Min lyse Labrador, Edda, var en super hund, men hun likte definitivt IKKE småbarn det første året. For henne var de vimsete, uforutsigbare og masete vesener som skulle knurres til og unngås.

Inntil hun oppdaget at der det var småbarn, der var det som regel også MAT! Som kunne STJELES! Så, etter noen dager i nærheten av en inngjerdet barnehage i Frognerparken, der småbarna fikk lov til å gi henne mat gjennom gjerdet, var Edda kurert for sin barneskepsis!

Før hunden kommer i huset bør man ha avgjort hvilke regler som må være absolutte i familien.

Skal hunden få bruke møblene fritt som hundesenger, eller skal den ikke det?

Skal den sove sammen med familien i dobbeltsenga om natta, eller er soverommet forbudt område?

Er det greit at den sitter og tigger ved bordet, eller skal den vennes til å gå vekk når familien spiser?

Er det greit at den får ha masse leker liggende rundt omkring til enhver tid, eller skal den forholde seg rolig innendørs?

Er det akseptabelt at hunden bjeffer i tide og utide, eller er det viktig for eieren at h*n har en forholdsvis lydløs hund?

Dette, og mye, mye annet av mer personlig tilpasset karakter, er det lurt å ha tenkt igjennom før valpen kommer i hus.

Av alle de hundene som har bodd i kortere eller lengre tid i mitt hushold, har jeg aldri hatt en eneste som har oppholdt seg i hverken senger eller møbler. Dette er min "greie", men jeg har aldri kommentert folk som synes det er helt i orden at det ikke er plass til dem selv i den beste stolen eller sofaen, fordi hundene har okkupert dem.

Heller ikke finnes det hundeleker strødd omkring innomhus hos oss. Lek og aktivitet foregår utelukkende utendørs, og når vi kommer inn, forventes det at hundene går og legger seg på anvist plass og forholder seg rolig der. (Ja, ja, det er ikke HELT prøyserdisiplin! Det ER lov å reise seg og strekke på beina, besøke vannkoppen og komme bort til oss for en klapp og en kos, selvsagt).

Jeg har alltid fått kommentarer om at mine hunder er så rolige inne. Og det er de! For det har det alltid vært forventet at de er, helt fra de er valper. Dette har noe med tidlig "ro-trening" å gjøre, og jeg møter sjelden folk som ikke setter pris på at hunder ligger stille og sover når de er på besøk eller hjemme hos seg selv.

På den annen side har jeg ikke tall på hvor mange som har spurt meg om råd for hunder som raser omkring innomhus, bjeffer for hver minste lyd, drar fram leker og alltid, alltid er i konstant bevegelse og aktivitet.

Dette er ikke holdbart eller sunt for hverken hunden selv, eller for eieren. Sånt er stress satt i system, og det blir en oppadgående spiral som sliter på alle parter.

Men, bevares, folk kan kaste ball med hunden sin i stua hele dagen om de vil for meg, men jeg synes det er litt pussig at de lurer på hvorfor deres hund ikke er like avslappet som det de ser mine er?

Å få hunder rolige innendørs der det er småbarn i familien, det kan være en utfordring. Mitt råd er alltid det samme: Begrens den tiden barn og valper får leke sammen, og vær ALLTID til stede! Når avsatt tid til felleslek er over, bør barna opplæres til å respektere hundens ro-tid, og dette bør være helt konsekvent og absolutt.

Jeg vet om mange hunder som har blitt omplassert på grunn av kaotiske tilstander der barn og hunder har fått holde på uten noen form for kontroll, og det er et unødvendig og tragisk utfall!

Så må man ta standpunkt til om man ønsker å oppdra hunden sin utelukkende positivt, der enhver form for negativ påvirkning må unngås, og prinsippet er å vente på ønsket atferd og så forsterke den ved belønning i en eller annen form, eller et system der uønsket atferd "straffes" (slett ikke slag og spark, men noe så enkelt som et NEI og et napp i halsbåndet som regel)?

Begge disse metodene har sine ihuga tilhengere, og frontene står, dessverre, ofte steilt mot hverandre, noe jeg synes er veldig beklagelig. Jeg mener at å stå rigid og urokkelig i noen leir ikke fører fram, for hunder er like forskjellige som mennesker er, og den oppdragelsen som er det eneste rette for ett individ, kan være totalt bortkastet tid for et annet.

I våre dager tror jeg ikke det er mange som er tilhenger av-, eller har tro på å denge hunder, (eller barn, for den sakens skyld), til lydighet, og dessuten er dette i strid med norsk lov!

På den annen side er det nok de færreste som har så mye tro på den positive virkningen av å stå klar med sukkertøyposen til fireåringen er ferdig med å tegne Supermann med tusj på tapetet i stua, og så proppe barnet fullt av søtsakene når h*n er ferdig med kunstverket!

For meg er dette en direkte parallell til å vente med godbiten klar til hunden er ferdig med å rive ermet av klærne til eieren, for så å belønne når den er lei av "leken".

Belønning er flott og det eneste rette for innlæring av ferdigheter. For grensesetting og fjerning av uønsket atferd har det, etter mitt syn, svært begrenset effekt. Der må hunden tvert imot oppleve ubehag ved å foreta seg handlingen som kan være til fare for den selv eller omgivelsene. Mener jeg!

Ekstremiteter fører sjelden fram, heller ikke i oppdragelse, og dette er det nok lurt å gjøre seg opp en mening om før hunden kommer i hus: HVILKE REGLER SKAL GJELDE HER HOS OSS?

For hvis det er greit at hunden er i senga når den er nybadet og velduftende, så tror den selv at det er like OK når den kommer inn og har rulla seg i grevlingmøkk! Og det synes de færreste hundeeiere, i hvert fall ikke de jeg kjenner!

Og hvis det er greit å stjele mat fra eierens tallerken under middagen, så kan ikke hunden begripe at den blir tatt i nakken når den gjør det samme fra tallerkenen til den pripne arvetante som er på besøk og HATER hunder! Da kan arven lett gå fløyten, nemlig!

Hunder er utrolig tilpassingsdyktige skapninger, og det er nesten ikke grenser for hva de kan lære om man gir dem tid til å oppfatte og forstå. Om man mislykkes med én metode, er det alltid lurt å endre taktikk og se om det fungerer bedre.

Hemmeligheten ligger i KONSEKVENS og SYSTEMATIKK, i hvert fall slik jeg ser det. Å skape rutiner for seg selv og hunden sin, det er utelukkende lurt og positivt! Har man ikke konsekvens og rutiner, blir hunden lett forvirret og usikker på hva man vil den skal gjøre, og det er ofte da problemene starter.

Har man gitt hunden en beskjed eller en ordre, må man se til at denne beskjeden følges, uansett hvor lang tid det tar før det skjer. Har man ropt på hunden sin, så SKAL den komme! Det er ikke bra nok å si til seg selv og omgivelsene: "Hun har visst ikke LYST, så da, så!"

Hvis det ikke betyr så mye for en om hunden lystrer eller ikke, så får man i rettferdighetens navn la være å gi den kommandoen, da! Klart man aldri får en lydig hund om hunden selv oppfatter beskjeder som masete bakgrunnsstøy!

"Selektiv hørsel" er svært vanlig i familier der barna får lov til å rope på og kommandere hunden ustanselig. Ikke rart hunden utvikler "navnedøvhet" i et sånt lydkaos!

Det er mye å tenke igjennom før man inviterer et nytt medlem inn i familien, men tenke grundig igjennom, det MÅ man! Å anskaffe en hund, det endrer hele familiestrukturen for mange, mange år framover, og har man ikke grundig overveid hva det innebærer av tidsbruk, utgifter og, ikke minst, planlegging av en oppdragelse som gjør hunden til et positivt bidrag til hverdagen, og ikke en pest og en plage, ja da kan fort hele prosjektet ende i ruin.

Og hvem går det først og fremst ut over? Selvsagt er det hunden, som plutselig ikke er ønsket eller elsket lenger, og som må rives opp fra alt den har kjent i livet for å ende opp i en anonym annonse, i et omplasseringssenter eller, i verste fall, til avliving hos veterinæren.

Dette blir dessverre så alt for ofte resultatet når vi, menneskene til hunden, ikke har gjort hjemmeleksa vår før vi anskaffer den."

- Espen Mellquist